I møter har det blitt diskutert forskjellige ønskede design og funksjoner for det endelige produktet. Kunne vi få den til å «nekte» brukeren kaffe etter feks klokken 23? Nei, det ville ikke falt i god jord hos alle nattarbeidere der ute. Skal maskinen kjenne igjen forskjellig type kopper? Kanskje, men kanskje må vi få den til å kjenne igjen en kopp i det hele tatt først. En hel masse spørsmål og problemstillinger- igjen. Og ikke like mange svar.
Etter flere skisser står vi nå igjen med to forskjellige løsninger for innmating av kapsler. Det ene alternativet er å bruke et kapselstativ som er produsert av Nespresso, som vi modifiserer til å møte våre krav. Det andre alternativet er å modellere en innmatingsmekanisme i solidworks. Per tiden heller vi mot å bruke kapselstativet. Tanken er at stativet skal være i en liggende posisjon, og at det lages en forhøyet «plattform» som holder stativet oppe, slik at det ikke kommer i kontakt med «kaffeslusen». Det er fortsatt ikke endelig avklart hvor mange motorer som skal brukes til dette og hvilke type motorer vi ender med.

Vi skal også finne ut om det kan brukes en touch penn for på- knappen, og hvordan det skal løses. Her har det allerede blitt prøvd forskjellige ideer, men det har vist seg å være vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av maskinelle/motoriserte krav. Det har blitt diskutert å modifisere kaffemaskinen og modellere et større oppbevaringsrom for brukte kapsler under maskinen. I dette rommet ønsker vi å ha en oppbevaringskasse som kapslene ligger i. Denne kassen består av to separate deler hvor den øverste delen inneholder de brukte kapslene, og den nedre delen eventuelle rester fra kapslene. Disse delene er planlagt å produsere med en 3D- printer, mens selve forhøyningen vil være av pleksiglass som blir lakkert. Ved å lage en hengslet luke får vi mulighet til å åpne, hente ut oppbevaringskassen, og dermed fjerne brukte kapsler på en enkel måte.
På motsatt side av kaffemaskinen finner vi utstyr som elektro- og data trenger. Planen er å bygge denne lagringsplassen i pleksiglass. På den måten det vil være mulig å se delene som befinner seg der. Den vil også bli konstruert slik at det er lett å ta av/på pleksiglasset, noe som gir enkel tilgang til utstyret. Til slutt er det ønskelig å frakte den ferdige kaffen til en ny plattform. Her er det nødvendig å finne en løsning på denne transportetappen, og det har blitt diskutert å montere et rørsystem fra utgangsposisjon til den nye plattformen.

Det har altså kommet mange konkrete tanker rundt kaffemaskinen i seg selv, men vi stopper ikke der. Vi ønsker jo også å lage en app som brukerne av kaffemaskinen kan koble seg opp mot og som kan registrere nye brukere ved behov for det. I app`en skal brukeren kunne velge sin kaffepreferanse og denne informasjonen tenker vi at skal sendes videre til en Raspberry pi. Hver gang Raspberry pi er slått på vil den laste inn kaffe-preferansen, og «oppdatere seg» slik at den bruker kort tid på å finne ut om en bruker har endret sine preferanser. Målet er at brukeren skal tenke «jeg har verdens beste kaffemaskin! Ingen kjenner mine behov slik som den». Men det hjelper jo ikke om den vet hva brukeren ønsker, hvis den ikke heller kaffen i en kopp. Så neste tankespinn handlet om dette. Ønsket er at kaffemaskinen vet om det er en kaffekopp på plattformen eller ikke. Når en kaffekopp blir observert vil et kamera identifisere personen som har satt fra seg koppen. Målet er at identifiseringen fører til at riktig kapsel blir plukket ut (ut fra denne personens preferanser i appen) og kaffen blir laget. Nok en gang bekreftes brukerens tanker om «verdens smarteste kaffemaskin». Når koppen fjernes er systemet klart for neste kopp.

Figur 1: skisser av forskjellige løsninger av innmating av kapsler. Figur 2: Skisser av ønsket sluttprodukt